Select Page

#6 – Gråtinden

#6

JULI

Turdato: 18.07.2018
Natt nr: 6
Prosjektuke nr: 4

STATS

Det var så varmt, jeg trengte en øy. 

Jeg tenkte på Musvær. Gåsvær, Laukvik, Likvik, ferger. Jeg tenkte på skitne bildekk, trailere, oljesøl, den kalde skyggen mellom biler i kø, sveler. Ting man snakker om mens man venter, kyst og sjøfugl som forsvinner bakover langs ripa og tanken som sitter foroverlent der i setet av rød skai på den andre siden av bordet, sommervarm og klam i ryggen og våken og full av ting som ennå ikke har vært. Rekkverk, vind i håret, trapper i stål, kaffe i pappkrus, fremmede som skal et sted, hav under og himmel over, horisonter på flere sider. Jeg visste ikke helt hvor, men jeg ville dit, utover, utover.  

En øy er en begrensning. Man kan komme til den fra alle sider, men man trenger en båt. En ferge, eller en flåte. Og ei kai. Hvis man har en kajakk er man friere og kan omgå behovet for brygger og landganger og rutetabeller som må studeres nøye og følges enda bedre enn man følger skilt – hvis man finner ei vik, hvis havet er gjestmildt og sier kom, hvis avstanden passer, hvis man kan sjøkart og padleårer og bølger og værmeldinger.

Å drømme om ei ferge

Kajakk er ikke et alternativ; jeg har ikke våttkort og ikke tørrdrakt og ingen erfaring med å krysse havstykker på egenhånd. Fergetabellen er et alternativ, men den er ikke så rundhåndet med avgangene fra Bellvika og ut i havgapet og tilbake igjen, og den dikterer klokkeslett man ikke kan slippe unna om man først har godtatt dem. Musvær kommer med begrensninger som gir meg en sånn følelse man kan få dersom man har tatt feil buss i et fremmed land og det ikke lenger er sikkert at man når et fly. Jeg er usikker. Eventyrets ytterkanter kjennes farlige og forlokkende på samme tid; jeg vet at når risiko er et av kortene man spiller med så er premien ofte dyrebar og skinnende, en overveldende takknemlighet eller en helt spesiell lettelse som sjelden er å oppdrive andre steder. Men klokkeslettene. Og hva om man fikk lyst å snakke med noen og de eneste kandidatene var gresstyggende sauer, eller Meget Opptatte terner, eller klegg og alle kleggens venners venner? Hva om vannmangel? Hva om ensomhet? Hva om øyas egenrådige motstand mot fremmede? 

” Human time does not turn in a circle; it runs ahead in a straight line. That is why man cannot be happy: happiness is the longing for repetition. ” – Milan Kundera

Til slutt går jeg for mindre risiko og større øy. En undersjøisk tunell og langt flere fjell enn jeg behøver. Bilen kommer med en frihet båter ikke kan matche. (Og vise versa. Men denne gangen blir det bil.) Jeg kjører til et sted jeg har vært før – det slår meg ikke før nå i ettertid at noen ganger er det kanskje en større frihet i gjentakelser enn i det store ukjente. Frihet. Dette flyktige ordet som rommer så mange paradokser. Jeg tenker på Milan Kundera og Tilværelsens uutholdelige letthet som jeg leste på nattoget fra Bangkok til Surat Thani, øverst i ei køyeseng i en tilsynelatende uendelig rekke av køyesenger, vifter i taket og familier med altfor mange kofferter, jackfruit og takeawayesker med pat thai og somtam og sticky rice; skinnegangens dunking, noens snorking, den store ensomheten bak en blå gardin. Jeg var tjueén og full av hjemlengsel, alene i verden midtveis i en reise som var altfor lang i begge ender; fem måneder frem og fire tilbake. Jeg skulle til Malaysia, jeg måtte fornye visumet og hadde sett meg ut en tropisk øy. Et lite sydhavsparadis og ingen planer, hva mer kan man ønske seg? Mer kjente ting, oppdaget jeg. Hytta på Skittenelv, en peis, en strikkagenser man ikke har brukt på lenge. Jeg lengtet hjem og forsto meg ikke på livet og heller ikke meg selv. Skittenelv versus Perhentian Islands? For en idioti. Jeg ville valgt Perhentian Islands any day, men der lå jeg og lengtet hjem. Og tilværelsens uutholdelige letthet ble en trøst som fortsatt følger meg rundt i verden, en bok som er en venn som er et svar. Jeg leste: Human time does not turn in a circle; it runs ahead in a straight line. That is why man cannot be happy: happiness is the longing for repetition.

Værmagi

Så jeg kjører mot Gråtinden. Jeg var der sist for tre år siden, det var en sånn tur som først truer med å tvinge deg til å snu men som så ombestemmer seg og blir til en åpenbaring du husker for bestandig. Det var tjukk tåke hele veien, vi så ingenting, nærmet oss aldri målet og mistet til slutt stien. Nå MÅ vi snu, sa Lina. Vi gikk og så ned i bakken på leting etter stien. Alt rundt oss var ugjennomtrengelig grøt og vi hadde gått i halvannen time uten å kunne se mer enn en meter. GPS-klokka mi sa at vi var like ved toppen, men det kunne ikke stemme, her var ingen utsikt og ingen topp og ingen oppoverbakke og ingen sti. Bare oss selv, en hel masse tåke og noen sauer som ikke hjalp et spøtt. Greit, sa jeg. Vi gir opp. Og så, som om fjellet hørte oss og i siste liten bestemte seg for å skifte humør, forsvant all tåka. Som ved et trylleslag, er det fristende å skrive, for det var akkurat slik det var – det tok under ett sekund, og der var hele verden. Poff! Der var toppen, rett foran oss. Vi jublet og løp. Opp, opp! Ti minutter seinere nådde vi topp-platået, og HERREGUD for en premie det disket opp med: Storhavet og ville fjell lå spredt utover, og ned fra de nærmeste veltet tåke nedover akkurat som om noen holdt på å koke over en gedigen heksegryte. Alt var helt stille og badet i gyldent lys. Sola sto rett i vest, og synet var så overjordisk vakkert at det nesten var vanskelig å holde seg på beina. Noen hundre meter lenger bort var noen andre på tur ned. HERREGUD SÅ FINT ropte de til oss over steinura og vi ropte tilbake, og begeistret roping til fremmede kjentes som det eneste riktige å gjøre. 

Kanskje var det denne begeistringen som dro meg tilbake nå. Kanskje frihetsfølelsen der oppe, kanskje lettelsen på den andre siden av tåka, kanskje utsikten til midnattssolas ferd over havet fra nord til øst.

Det er mye lengre å gå enn jeg husket. Og det er vamt. En sånn varme som liksom ikke fins i fjellene her. En vennlig og vedvarende sort, en slik som ikke blåser bort og heller ikke forsvinner i skyggen av store kampesteiner eller fjellsida opp mot toppen, denne sørvendte ura dit kveldssola ikke rekker. Jeg går i bikini hele veien, og min eneste bekymring er mangelen på vann. Det er mange vann der oppe, sto det i turboka, så jeg har ikke med meg så mye. Hvorfor bære tungt vann med hjemmefra når man kan drikke rikelig fra fjellvann som smaker av himmel og mose? Fordi man aldri kan vite, noterer jeg meg og nærmer meg toppen med tiltagende uro. Note to self: Alltid ta med nok vann.  

” En sau bak en stein snur hodet og stirrer på meg med et blikk som ikke forteller meg noenting, og så rusler den videre mot den endeløse rekken av ting den ikke behøver tenke på. ”

Note nr 2 til selv:  ALDRI GLEM KAFFEKOPPEN! Den kommer jeg nemlig på nesten helt oppe, hvordan i alle dager har jeg klart å glemme noe så essensielt?! Kaffen er med og kjelen er med og brenneren er med og til og med gassen er med, men koppen har jeg glemt. Panneklask og gremmelse. En sau bak en stein snur hodet og stirrer på meg med et blikk som ikke forteller meg noenting, og så rusler den videre mot den endeløse rekken av ting den ikke behøver tenke på. Klingeling, dingding. Langt nede i dalen på den andre siden løper et reinsdyr. Og så når turgåeren med lite drikkevann og ingen kaffekopp toppen, og sekken er tung og livet er vakkert og kroppen er sliten og der borte er det en helt perfekt teltplass.

Teltplassen sin!

Finn femti reinsdyr (klikk for større bilde)

Men før jeg slår opp teltet fortsetter jeg et godt stykke nedover topplatået, fortsatt med sekken på ryggen, ut mot kanten mot storhavet. Jeg ser etter to ting: 1) vann, 2) en *enda* finere teltplass. Haha. For ei kresen dame. Men man kan jo aldri vite! Jeg finner ingen av delene, men alt er stille og varmt og magisk og sola og noen skyer lager drama i nordvest, og langt under meg beveger en svær reinflokk seg over landskapet, som en vind eller en ånd. Jeg tar bilder, og jag vil tacka livet, og om det kniper kan jeg alltids gå langt ned dit til det vannet langt der nede.  

Og jeg går tilbake og jeg setter opp telt og koker vann og spiser chicken tikka masala fra Real Turmats gourmetkjøkken i teltåpninga mens sola står over øyene i nord og bekrefter med all tydelighet hva frihet er for noe. Tjuetre grader, et telt, en sommer og en mangel. Den mätta dagen, den är aldrig störst, den bästa dagen är en dag av törst. Det burde være akkurat nok vann til kaffe og til hjemveien hvis jeg sparer. Til maten er det noen slurker Ardbeg fra lommelerka. Whisky on the rocks a mountain, yes please thank you ok+. 

” Sola står over øyene i nord og bekrefter med all tydelighet hva frihet er for noe: Tjuetre grader, et telt, en sommer og en mangel.”

Always pitch for storm, står det i bruksanvisninga til teltet mitt. Og man vet at været skifter fort på fjellet, og man vet at klær og man vet at vann og man vet at føre var og aldri for seint å snu. Men dette er vanskelig å huske når man sitter i bikini på toppen av Gråtinden og alt er stille og fullt av farger og ingenting er farlig eller av annen betydning enn HerregudSåFint. Jeg tar hundre bilder av midnattssola, helt til jeg finner ut at det ekstra batteriet til kameraet mitt også er helt dødt. Note to self nr 3: Ekstra batterier må også lades, og nødladere fungerer dessuten kun om man har husket å ta med kabelen som hører til. Og jeg spiser jordbær med fløte og tenker på ingenting og det er altfor vakkert til å sove.  

Når livet er så fint som det her, da er det vanskelig å huske at det fins stormer.

Så legger jeg merke til at det har begynt å blåse. Teltduken blafrer. Og det går en stund, og akkurat i det jeg har lest de første to sidene av Tove Ditlefsens Barndom høyt for andre gang og sola står like rød og rund ute i havet som for litt siden, bare litt lenger til høyre, så kommer det en enorm vindrosse bakfra og ute fra havet i sørvest som river med seg teltet og blåser det langt til havs mot horisonten i nordøst. Neida. Men dette hadde helt klart skjedd hadde det ikke vært for at jeg satt inni det. Ingen tvil, dette var nemlig vinden sin. Shit, sier jeg høyt mens teltduken omfavner meg fra alle kanter med et voldsomt blafrerabalder. Shitpomfritt. Og jeg tenker at teltplugger ikke sitter særlig godt i tre centimeter reinlav på steindekke, og det har jeg helt rett i. Jeg går ut og konstaterer at teltplugger kan blåse lenger enn man skulle tro og så setter jeg dem tilbake og finner steiner som kan kompensere for mangelen på jord, og det blåser og det er vakkert og jeg er helt rolig og litt redd på én gang.  

Og igjen tenker jeg på Asia, å reise alene og å hele tiden ha den der følelsen av å liksom balansere på en usynlig knivsegg. Går dette bra? Faller jeg ned? På hvilken side? Vil denne mannen meg noe vondt? Hvordan vet han at jeg har en bror? Er jeg dum nå? Kommer båten til å gå ned? Kommer bussen til å stoppe der jeg skal av? Kan jeg stole på en edelstensforhandler? På et telt? Et fjell? En sommer? En gassbrenner som har begynt å oppføre seg merkelig og meg selv som mangler vann og dermed dømmekraft, og hva med værmeldinga som melder tåke, og hva hvis mere vind og mindre sti og hva hvis forstuede føtter og uvær og ingen dekning?

Well kids, onwards!

Og sola forsvinner omsider bak noen skyer ganske langt mot øst og det er lyst og klokka er halv fire og halv fem og ti på seks og fem på halv sju og så videre, jeg sover bare på en måte mens teltet blafrer og blafrer og sauer breker og det er vanskelig å si om jeg drømmer. Og sånn fortsetter morgenen; vind og skyer og sauebjeller og sovepose og en slags skjør usikkerhet over hvor bekymret jeg burde være eller ikke være, sauset inn i tilværelsens helt upåklagelige tilfredshet. Men mest er jeg rolig, og i le bak teltet drikker jeg kokekaffe fra en sånn sammenleggbar plastbolle mens jeg forsøker alt jeg kan å fortrenge at det smaker mer plast enn kaffe og tåka blåser forbi i store avrevne biter, og det er mer der den kommer fra.

Og så må jeg lete etter den siste teltpluggen og finner den ikke, og jeg tar huset på ryggen og vandrer gjennom tåke og ur og blir veldig glad når jeg ser et rødt veimerke og så et til og enda et, og litt lenger ned møter jeg to damer som snart har nådd helt opp. Er det tåke på toppen, spør de, har du teltet der oppe? Og jeg forteller om tåke som plutselig kan forsvinne og sol som ikke synker i havet; det var fantastisk sier jeg. Og det var det, enda bedre enn en øy.

Enda bedre enn en øy.

Følg bloggen

8 Comments

  1. Turfamilien

    Så vakkert skrevet!
    Og så heldig du var med både vær og overnattingsplass! Det ser ut som den øya du fant oppe på fjelltoppen var akkurat den øya du trengte! 🙂

    Vi gleder oss til å følge deg videre!

    Reply
    • Silje

      Så veldig hyggelig tilbakemelding! Tusen takk!! <3 Utrolig fin blogg dere har også, så jeg sier takk i like måte! Hurra for internett og masse turinspirasjon 😀

      Reply
  2. Hedda

    Rene julekvelden å snuble over bloggen din da jeg saumfarte nettet etter erfaringer med, og bilder av, Allak-telt. 😄 Fantastiske tekster! Og så utrolig flotte bilder. Gleder meg til å lese mer! 😊 God tur!

    Reply
    • Silje

      Herregud så utrolig gøy å høre! Nå gjorde du meg veldig glad 🙂 Tusen tusen takk! 😀 Kan kun anbefale Allak på det aller varmeste, det er et helt fantastisk telt! <3 God tur til deg og, og takk for at du vil følge meg! Runda akkurat natt nr 20, så har litt å ta igjen her på bloggen.... men mer kommer!

      Reply
      • Hedda Kirstine Mellingen

        Neste gang Allak er på tilbud, slår jeg til. 🙂 🙂 Lykke til med skrivingen, følger bildene dine på instagram så lenge!

        Reply
        • Silje

          Tusen takk! Så gøy 🙂 Gjør det, du kommer ikke til å angre! Nyt andre turer sålenge, mens du venter på gode tilbud (det var det jeg og gjorde, hehe)!

          Reply
  3. Lars

    Flott tekst og nydelige bilder 😃

    Reply
    • Silje

      Tusen takk! 🙂

      Reply

Trackbacks/Pingbacks

  1. #7 - Brenna | Femtito netter - […] baby! Hurtigrute. Skrive om Gråtinden og se vakkerverden flyte forbi. Rishøyhamn, Raftsundet, reise, denne roen er en transe, dette…

Submit a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

#7 – Brenna

#7 – Brenna

Lofoten, baby!
Hurtigrute. Skrive om Gråtinden og se vakkerverden flyte forbi. Rishøyhamn, Raftsundet, reise, denne roen er en transe, dette språket er et spa, la meg sitte her og være et feriemenneske til evig tid. Liebe Gäste, um ungefähr drei Minuten – trollfjorden, teppegulv, turist, ta bilde, ta bilde, oh my god. Look at that. Ich weiss es nicht. C’est beaucoup beau. Tiny boats, imagine the winters. Milde mektighet. Ettermiddagssol og badestamp. Take your cup home as a souvenir. Mitt skip er lastet med en sommer. Lofotpils, lugar, løfter om godvær og om eventyr. Og så er vi i Svolvær, au revoir merci, og jeg er jævlig klar for alt.

read more
Under a starry sky

Under a starry sky

I think of them,
all of those who stood before me
by this fire and the starry sky
how my fears were spoken for me
long before I, also, uttered «Why»?

read more
#5 – Tønsvika – Snyfjellet – Skittenelv

#5 – Tønsvika – Snyfjellet – Skittenelv

Det er sommer herfra til himmelen, og jeg sikter mot Snyfjellet. Egentlig går turen til Skittenelv, og turen er en hyttetur. Det finnes en bil og en sjåfør, poser med mat og vei nesten helt frem. Hengekøyer og bål rett utfor den blåmalte hyttedøra, maks avslapning og kurong eller kortspill til kvelds. Det er forlokkende, men ikke nok. Jeg vil opp, og jeg vil langt. Jeg ser på kartet. Fra Tønsvika kan jeg gå over Snyfjellet og ned til Skittenelv, og få skyss hjem igjen dagen etter. Yess. Hyttetur vs telt på fjellet: 0-1.

read more
%d bloggers like this: