Select Page

Intro: Horisonten mot alt det gode

#0

SEPTEMBER

Madseng
Nordlys
Storhavet

STATS

En gang strandet jeg på yttersida.

Det er mange år siden, det var en lørdag, jeg var bedt på fest. Det var september, årets beste måned, og jeg hadde fått meg et telt. Jeg hadde lyst å dra på tur. Teltet veide ingenting. Det vil si det veide 980 gram. Det var fint vær, det var formiddag, jeg hadde fri. Jeg var bedt på fest, men det var ennå lenge til, dagen var et åpent skap som inviterte en inn og foldet seg ut i alle retninger. Jeg vurderte å ringe noen for å høre om noen ville være med på tur, men lot det være. Jo mindre styr, jo mere frihet, en sånn dag var det.

Jeg hadde ingen plan, men jeg hadde lest om Madseng – et sted helt uten vei på yttersida av Kvaløya som lovde strand og store gressletter etter en times kjøring og et par times vandring over et skar. Jeg tenkte at jeg kunne dra dit – ikke for å overnatte, bare sjekke stedet ut, puste frisk luft, bruke kroppen, dra tilbake.

Madseng. Utsikt fra Sørskaret ned mot teltplassen.

Jeg tok med teltet. Hvorfor ikke? Det fikk lett plass i den lille sekken. Jeg tok med sovepose også, en lett og supertynn en jeg hadde kjøpt da jeg backpacket rundt i Asia. Sist jeg brukte den var på et hotellrom uten vindu i Singapore. Airconditionen gikk ikke an å skru av, så jeg fikk omsider bruk for den, I-Tilfelle-Posen. Nå ble den med i samme slags ærend; Bare I Tilfelle. Heller ikke den veide noe særlig uansett. Jeg hadde ikke tenkt å overnatte, men jeg tenkte at dersom det var like fint der ute på Madseng som jeg forestilte meg, og dersom jeg, langt der ute i havgapet, tilfeldigvis skulle føle en sterk trang til å la være å dra hjem igjen for å gå på den festen, så var alle muligheter åpne. I boden fant jeg et mørbanket liggeunderlag fra 80-tallet og tok med det og.

” Å gå på sti er trygt, du har på en måte selskap av alle som har gått der før deg, og om stien forteller deg noe så er det at den skal et sted, at den kan bære deg, at den vil ta deg med.”

Først gikk stien oppover, det gikk greit. Øverst i skaret og på vei nedover igjen mot den forgjettede stranda ble det verre. Stien forsvant, og jeg hadde ikke lenger denne menneskeformede bufferen mellom meg og naturen. Å gå på sti er trygt, du har på en måte selskap av alle som har gått der før deg, og om stien forteller deg noe så er det at den skal et sted, at den kan bære deg, at den vil ta deg med. Villniss, krattskog og kampesteiner derimot, de skal ingen steder. Og de vil ikke at du skal noen steder heller. For første gang ble jeg kjent med naturen som en motstander, en som plutselig kunne endre seg fra å være en vakker og svært vennlig bekjent til en fiendtlig fremmed som satt på en lunefull og eneveldig makt til å helt stillferdig danke deg ut. Ingen storm, ingen ras, ingen stup – bare en uendelig og særdeles uhåndterlig rekke av kampesteiner, piggete buskas og plutselige hull under tuer av bregner og krattskog.

Jeg klatret, falt, bakserte, hoppet, krøp og skrevet fremover, og jo lenger ned jeg kom jo verre ble det. Jeg bannet. Hvor faen tok den helvetes stien veien? Jeg fant den ikke igjen og etter flere timer ble jeg til slutt stående å se ned mot det svære havet, fanget mellom en stupbratt skråning med herjede bjørketrær som klorte seg fast i alle retninger foran meg og den lange og strabasiøse veien jeg hadde kommet bak meg. Og om bare en halvtime ville det være mørkt.

 

Lykken er en kaffekjele på et bål

Jeg hadde ikke noe valg; det var mye kortere ned enn tilbake og jeg var nødt å vinne kampen mot mørket. Så jeg tok fatt på skråninga fra helvete, akte meg nedover skogbunn og under greiner og over steiner og gjennom kratt på kratt på kratt, og til slutt, PRAISE BE, kom jeg ned til bakhagen på ei hytte. Jeg gikk langs den og vekk fra den og over ei stor slette med svære gresstuster, bort fra bebyggelsen og mot Natta Ved Havet.

Nå var det meg og den, og mørket, og storhavsdønningene. Hjertet slo hardt i brystet. Jeg visste ikke engang hvordan man slo opp det teltet. Men opp kom det, og jeg rullet ut liggeunderlaget og jeg pakket ut soveposen og jeg tente et bål.

Og så satt jeg der, og havet slo mot stranda der jeg satt, det hadde en langsom og bedagelig puls, og horisonten var en magisk strek som skilte det fattbare fra det uendelige.

Jeg husker ikke hva jeg spiste, for på denne tida ante jeg ikke hvordan en gassbrenner fungerte og i alle tilfelle eide jeg ikke noe sånt. Jeg antar jeg var smart nok til å ha tatt med en durabelig matpakke, eller i alle fall nok til å klare meg. Kan hende var jeg sulten. Det husker jeg ikke. Det jeg husker er at jeg frøs, og at jeg var pissredd.

Det var ikke mørket som skremte meg, og heller ikke havet, og heller ikke ensomheten. Det skumle var lyden av folk lenger borte. Noen holdt til i et av de forlatte husene, og jeg ante ikke hvem de var. De var mange, og jeg var bare én. De var menn og jeg var kvinne. Jeg hørte stemmene, mannsrøster, av og til hoiing og roping. En fest som aldeles ikke var min. Kanskje de kjedet seg og fant ut at de ville sjekke ut hvem som overnattet alene der borte på stranda. Sannynligvis var de fulle. Kanskje var de også fulle av lugubre og skitne hensikter. Sannynligvis. Voldtekstmenn! Garantert. Gjengvoldtektsmenn. Rømlinger fra en lukket anstalt som hadde søkt tilflukt her ute, langt unna fylkesveien, på lag med den ugjestmilde krattskogen, langt utenfor dekning og Telenors nett.

” Voldtekstmenn! Garantert. Gjengvoldtektsmenn. Rømlinger fra en lukket anstalt som hadde søkt tilflukt her ute, langt unna fylkesveien, på lag med den ugjestmilde krattskogen, langt utenfor dekning og Telenors nett.”

Lenge satt jeg der ved bålet og kjente hjertet dundre i brystet. Lyttet etter skritt som nærmet seg, fylleskrål som kom nærmere. Så inn i mørket bortover fjæra. Havet slo. Ingen kom. Sjoff, sjoff. Den blikkstille havoverflata og de store dønningene. Lyden av et oppbrent stykke drivved som faller sammen i bålet. Glør.

Og så nordlyset.

Over hele horisonten. Vilt, bølgende, sakte. I timesvis. Sakte ble redselen danket ut av den der overveldende følelsen av tilstedeværelse og ydmyk takknemlighet man bare kan få i møte med noe som er mye større enn en selv, noe voldsomt og ufattbart.

Utsikt fra toppen av skråninga ned mot Madseng. Snart er det mørkt…

Sørskaret. På vei mot lyset…

Nå, flere år senere, tenker jeg ofte på denne opplevelsen. Hvordan jeg kledte på meg alt jeg hadde med meg og likevel hakket tenner som en spettfugl på speed natta igjennom, hvordan I-Tilfelle-Posen fra det tropiske Asia ikke hadde nubbsjans mot den nordnorske høsten, hvor tynt liggeunderlaget var, hvor redd jeg var, hvor svær og vakker natta var, hvor fantastisk det var å våkne fra en kald og nokså søvnløs drøm og se ut av teltåpningen og på den nye dagen havet hadde tatt med seg til land, å bare være der, med lyset, dønningene, stillheten, den uendelige horisonten, sjoff, sjoff.

Horisonten mot alt det gode, slik tenker jeg nå på Madseng. Slik tenker jeg på den opplevelsen den natta i september, nå når jeg har bestemt meg for å sove ute én gang i uka hele det kommende året og jeg spør meg selv hvorfor det. Det er jo galskap. Helt unødvendig. Men når jeg skal skrive om hva det er som drar meg dit, til denne avsindige, rare, skumle, tiltalende og ville avgjørelsen, hva det er som gjør at jeg tenker at det likevel er helt riktig, så tenker jeg på den natta i september, på nordlyset og havet og storhavsdønningene og fjellene bak, på det å tørre noe skummelt og på horisonten som ligger der og er noe håpefullt man ikke helt kan sette fingeren på. Jeg tenker på at det å sove ute er å våkne og se langt. Å se noe annet. Å være der. I naturen som hverken er en snill bekjent eller en fiendtlig diktator, i naturen som bare er natur, i en selv som bare er en selv.

At der er alt det gode. At der er alt vi har glemt. At der er det noe jeg trenger, og noe jeg gjerne vil dele.

Jeg gruer meg til horisontalt piskeregn i november, men jeg har et nytt Hilleberg helårstelt, jeg har en dunsovepose og en gassbrenner og et liggeunderlag som er varmt, og så har jeg lyst. Til å være der ute. Til å ikke prestere noe, men bare være. Se ut av teltåpningen og sette på kaffekjelen. Og skrive om det etterpå, sånn at alle som leser dette kan være med, der på stien og igjennom krattet og under nordlyset.

 

4 Comments

  1. Kjerstin

    «Hjertet eier en forstand som forstanden ikke forstår.»
    (Dag Hammarskiöld)

    WOW! for det hele 👌💕

    Reply
    • Silje

      <3

      Reply
  2. Arvinn

    Nydelig skriveri. Mye inspirasjon å hente! Dette prosjektet skal jeg følge som en hauk. En nysjerrig og snill hauk altså.

    Reply
    • Silje

      Velkommen skal du være din lille hauk!

      Reply

Trackbacks/Pingbacks

  1. #2 - Storvatnet, Tromvik | Femtito netter - […] der vannet ligger, på godværsdager når vi selv har vært på tur opp på Tromtind eller over til Madseng.…

Submit a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

#7 – Brenna

#7 – Brenna

Lofoten, baby!
Hurtigrute. Skrive om Gråtinden og se vakkerverden flyte forbi. Rishøyhamn, Raftsundet, reise, denne roen er en transe, dette språket er et spa, la meg sitte her og være et feriemenneske til evig tid. Liebe Gäste, um ungefähr drei Minuten – trollfjorden, teppegulv, turist, ta bilde, ta bilde, oh my god. Look at that. Ich weiss es nicht. C’est beaucoup beau. Tiny boats, imagine the winters. Milde mektighet. Ettermiddagssol og badestamp. Take your cup home as a souvenir. Mitt skip er lastet med en sommer. Lofotpils, lugar, løfter om godvær og om eventyr. Og så er vi i Svolvær, au revoir merci, og jeg er jævlig klar for alt.

read more
Under a starry sky

Under a starry sky

I think of them,
all of those who stood before me
by this fire and the starry sky
how my fears were spoken for me
long before I, also, uttered «Why»?

read more
#6 – Gråtinden

#6 – Gråtinden

Det var så varmt, jeg trengte en øy. Jeg tenkte på Musvær. Gåsvær, Laukvik, Likvik, ferger. Jeg tenkte på skitne bildekk, trailere, oljesøl, den kalde skyggen mellom biler i kø, sveler. Ting man snakker om mens man venter, kyst og sjøfugl som forsvinner bakover langs ripa og tanken som sitter foroverlent der i setet av rød skai på den andre siden av bordet, sommervarm og klam i ryggen og våken og full av ting som ennå ikke har vært. Rekkverk, vind i håret, trapper i stål, kaffe i pappkrus, fremmede som skal et sted, hav under og himmel over, horisonter på flere sider. Jeg visste ikke helt hvor, men jeg ville dit, utover, utover. 

read more
%d bloggers like this: