Som mye av det beste i livet ofte har en tendens til å gjøre, oppsto dette prosjektet helt spontant, av en mangel eller en sult. Kanskje også av en slags hjemløs, udefinerbar uro, og av en gjørmete kjærlighetssorg som hadde vart altfor lenge. Sommeren kom aldri, det var juni og nedbørsrekord og Tønsvika var full av skyer og strutseving og en søtlig, snill duft som minnet om de der uimotståelige jordbærfiskene i smågodtdisken. Jeg siklet på et telt, og det var altfor dyrt. Men nå var det på tilbud, og mens Liv Ragnhild og jeg forsøkte skjelne strutseving fra andre og langt mindre interessante bregnearter lette jeg etter grunner for å forsvare bruke penger på det. Tenk, her kunne jeg teltet, sa jeg. Så enkelt! Skogen var stille og våt og liksom omsorgsfull på en helt tilforlatelig og ikke påtrengende måte og jeg så teltplasser overalt. Og regnet ville landet mykt på teltduken og jeg ville sittet i soveposen og drukket kaffe og ikke tenkt på noe, og alt ville føltes godt. Et telt er absolutt ikke det verste å bruke penger på, sa Liv Ragnhild. Og da vi hadde snust inn store bregnejungler og snakket om hvor påfallende det er at det *alltid* er digg å være på tur selv om det ser dritkjipt ut inne fra stuevinduet og vi var kommet dit stien begynner å stige oppover i skogen, la Liv Ragnhild til: Vi kan jo bare begynne å overnatte hver gang vi går på tur. Jeg kjente hvordan kroppen umiddelbart og helt uventet ble full av energi. Vi – foreningen TRASK – går på tur hver mandag året rundt, og dette var en sånn idé som helt uten forsvarsel forvandlet hele meg til et stort ja!. Ja! Selvsagt!

Og så var denne bloggen født: En syntese mellom to av tingene jeg liker aller best i livet; å gå på tur og å skrive. Det er et pluss-prosjekt med få regler og ingen ambisjoner. En protest mot alt i livet som må Gjøres og Utrettes i altfor høyt tempo. Kan vi ikke bare slappe litt mer av? Være mere ute, uten annet mål og mening enn opplevelsen i seg selv. I utgangspunktet har derfor dette prosjektet ikke annet formål enn å gjøre meg glad. Men om det i tillegg kan gjøre andre glad så er det en bonus med fyrverkeri og sukker på. For hva er vitsen med glede om den ikke deles?

Femtito uker, femtito netter. Pluss minus. En fjelltopp, en skog, en hage – alt er godtatt så lenge det er ute.