femtito netter
en blogg om å sove ute gjennom fire årstider
siste bloggposter
#1 – Midnattssol på Middagsfjellet
Sommeren kom etter sju uker med regn. Med juli kom den, på en søndag.
Jeg var klar. Vi var klare – Allak og jeg. På mange måter hadde det vært fint om Allak var en hund; jeg tenker at jeg burde ha en hund og den kunne gjerne hete Allak. Men jeg begynner med et telt. Det er rødt og romslig og vakkert og utfører oppgaven sin som telt på hundre prosent upåklagelig vis. Hilleberg kan sine saker – det sa internett, og det viser seg å være sant. Som et hjerte ligger Allak der og tar en imot, og under en ligger Grøtfjorden og flotter seg, og alt er eksakt slik det skal være. Bortsett fra alt som ikke er det. Hva skal vi gjøre med alt vi ikke vet?
Intro: Horisonten mot alt det gode
En gang strandet jeg på yttersida. Det er mange år siden, det var en lørdag, jeg var bedt på fest. Det var september, årets beste måned, og jeg hadde fått meg et telt. Jeg hadde lyst å dra på tur. Teltet veide ingenting. Det vil si det veide 980 gram. Det var fint vær, det var formiddag, jeg hadde fri. Jeg var bedt på fest, men det var ennå lenge til, dagen var et åpent skap som inviterte en inn og foldet seg ut i alle retninger.
“A boat by night is a wonderful sight. This is the way to start a new life, with a hurricane lamp shining at the top of the mast, and the coastline disappearing behind one as the whole world lies sleeping. Making a journey by night is more wonderful than anything in the world.”
“Yes, you’re right,” replied Moominmamma.
“One makes a trip by day, but by night one sets out on a journey.”