Select Page

#3/4 – Storvatnet

#3/4

JULI

Turdato: 04.-06.07.2018
Natt nr: 3 og 4
Prosjektuke nr: 2

STATS

Det er meldt strålende sol så vi har tatt fri fra jobb for å dra på tur*, Liv Ragnhild og jeg, men når vi står på parkeringsplassen i Tromvika henger skyene tungt nedover fjellene som om de ikke lenger orker holde seg oppe av seg selv.

Det er noe smittsomt over det; sekkene er tunge, alt er grått, det har blitt seint. Sirupsbein og værsjukskuffelse. Hvor er sola, og hvorfor skal vi nå egentlig gå noe sted her ute i dette depressive været når vi heller kunne sittet hjemme og sett på Netflix?

Svaret melder seg overhodet ikke når vi begynner å gå.

Mangler: Sol, sti, optimisme. Har: Venn.

Stien snirkler seg fra parkeringsplassen i en takknemlig nedover-retning, det er da noe. Vi har valgt å dra hit fordi stranda vi hadde blinka oss ut ute i Skarsfjorden ved nærmere kartettersyn så ut til å innebære flere kilometer med vandring, og akkurat i kveld kjentes ikke det ut som et alternativ. Vi vil gå minst mulig og slappe mest mulig av. Sitte i sola og grille pøser på bål. Så etter en masse fundering over alle verdens muligheter (og ja, det er ganske mange) skjærer vi igjennom vår samlede og dessverre nokså komplette manglende evne til å fatte en beslutning og vender bilen mot Tromvik og det store vannet noen beskrivende nok har gitt navnet Storvatnet. Men hvor er egentlig parkeringsplassen? Turboka snakker om ei stor lomme på venstre side av veien oppe på en bakketopp etter den første husklynga. Det lyder enkelt, men hvor er den første husklynga? Parkeringsplassen vi til slutt går for ligger ikke på en bakketopp, men vi har retningssansen i orden og dessuten har vi ofte sett folk gå herfra med fiskeutstyr og tunge teltsekker ned mot der vannet ligger, på godværsdager når vi selv har vært på tur opp på Tromtind eller over til Madseng. Så hvor feil kan det være?

Ganske feil, skal det vise seg. Stien tar oss til venstre og lenger og lenger vekk fra vannet langt der borte til høyre, og den blir dårligere og dårligere og stadig mer full av myr. «Godt tilrettelagt» er den på ingen måte, og skyene henger der og surmuler over verdens elendighet. Vi overser dem og snakker om at vi aldri har angra på en tur. Jeg tenker at kanskje dette er en sånn tur vi faktisk skal komme til å angre på. I alle fall angrer jeg litt akkurat nå. Jeg ba vel aldri om deppeskyer og myrstier på ville veier, og hjemme er det en masse saker jeg heller kunne gjort enn å tråkke rundt her og ikke finne veien. Tanken på at sola vi har ofra jobbedagen for kanskje aldri kommer er en irriterende mygg i øret; den kommer tilbake igjen og igjen selv om jeg jager den vekk flere ganger og prøver å huske at jeg elsker naturen uansett vær. Og heldigvis er vi to, og når man er to på tur så er man glad og positiv og aldri sur eller motløs. Slik er loven, og jeg følger den slavisk. Det hjelper. I begynnelsen satser vi på at stien nok helt sikkert følger en logikk som ligger skjult bak neste kratt, men etterhvert blir det åpenbart at denne stien vil et helt annet sted enn oss. Så for andre gang på kun kort tid tar vi en Avgjørelse og begir oss vekk fra sti og over myr og i retning vann med teltplass. Fremad!

” Tanken på at sola vi har ofra jobbedagen for kanskje aldri kommer er en irriterende mygg i øret; den kommer tilbake igjen og igjen selv om jeg jager den vekk flere ganger og prøver å huske at jeg elsker naturen uansett vær.”

Vann finner vi fort nok, men bare i form av en elv. Akkurat litt for stor og litt for stri til at vi bare kan hoppe over. Noen steder er det steiner som muligens, med en god dose velvilje, kunne ha fungert som bru. Velvilje har vi forsåvidt nok av (ekstra mye faktisk, gitt omstendighetene), men det har vi også av bagasje. Å hoppe fra glatt stein til glatt stein med tjuetre kilo på ryggen er en øvelse vi helst står over. Så elva saumfares oppover og nedover og oppover igjen, men selv ikke der den stiller opp med en øy i midten finner vi noe som kan kalles bru. Til slutt er det bare å innse det: Sko og sokker må av.

Elva er den stolte bærer av selve definisjonen på konseptet “ISKALDT VANN”. Føttene reagerer med en stadig tiltakende smerte. Kan ikke klandre dem. Til gjengjeld belønnes vi rikelig med et rush av endorfiner på den andre siden, og vi skled ikke og vi minstet ikke telt og heller ikke kamera i vannet. Check! Og det er som om noe i meg jeg ikke vet om kjenner igjen den uvante og nokså ugjestmilde kontakten med dyvåt mose og kalde bregner og kantete lyng under de nakne fotsålene, og det er merkelig befriende. Og skyene skuler og surmuler og bryr seg overhodet ikke med heltebragder. Og føttene er varme og fornøyde tilbake i skoene, og etter enda et stykke med myr og godt undertykt skuffelse er vi der. Ved IDYLLEN.

Storvatnet bærer navnet sitt med selvfølgelighet og fortsetter langt og lenger enn langt innover. Her er det masse idylliske teltplasser, står det i boka. Den første vi kommer til der ved kanten av vannet har akkurat plass til Allaken, et bål og muligens også oss selv. Om vi bare sitter vendt den ene veien og ikke ser på gjørmehullet som omkranser den lille plassen kunne vi sikkert latt det passere og til og med instagrammet det til en god del likes, med riktig vinkel og belysning (og til nød et filter om sola virkelig aldri dukker opp). Til høyre fortsetter noe som kanskje er en sti langs vannet; det er akkurat plass til oss der mellom vannet på undersiden og skyene på oversiden og hvem vet om gresset er noe grønnere langt der borte i alt det grå. Til venstre byr Storvatnet på enda en elv, og på den andre siden en haug der gresset helt klart ER grønnere enn akkurat her. Selv om grønt strengt tatt er en mindre fremtredende farge enn grå akkurat nå.

Har elv nr 2 noen bru?
Nei.
Er den like kald som nr 1?
Ja.

For å ikke klusse med historiebøkene så skal det her nevnes at Liv Ragnhild er den som vasser over først. Og det tar lengre tid og er lettere å falle enn i elv nr 1. Der Storvatnet blir til elv er nemlig vannet ganske livlig under den tilsynelatende bedagelige overflaten og helt klart fullt av lengsel nedover. Man må gå Meget Sakte Og Forsiktig for ikke å snuble i strømmen, noe varme føtter som nettopp har vært utsatt for kalde elver vet å si fra hva de syns om. I Liv Ragnhilds tilfelle sier de AUUU ÆÆÆÆÆÆ SAAAATTTAAAN AAAUUUUUU HERREGUUUUUUUUUD. Jeg ser på og gruer meg så mye at jeg glemmer å ta bilde og husker fortsatt ikke hvorfor jeg elsker naturen. Jeg nevner dette pliktskyldigst, for på den andre siden finner Liv Ragnhild en planke som gjør at jeg bare trenger å vasse en fjerdedel av den samme distansen. Praise be. Second bird gets the cheese, og jeg skylder min gode venn en elv. Eller rettere sagt ei bru. Det er forsåvidt fint å skylde noen ei bru, og nå kan vi sette opp teltet. Hurrra! Skyene later til å ha sovnet og skal overhodet ingen steder.

Bål!

Jeg setter opp telt og Liv Ragnhild lager bål. Veden, som generøst ligger strødd rundt omkring, er grundig gjennomtrukket av åtte uker nordnorsk sommer (133 mm våt nedbørsrekord). Men! Ingen problem. I forbifarta tok jeg med meg noen magiske små båltabletter jeg aldri har prøvd før men som skal vise seg å ta oppgaven med å få fyr på et dyvått bål helt på alvor og klarer oppgaven med både glans, glør, fyr og flamme. Helt til småkvisten har brent opp, hvertfall. Liv Ranghild øyner håp om å kunne bli en sånn som alltid får fyr på bål uten problemer. Jeg øyner håp om ei Grøstad-pølse.

På andre siden av vannet, mellom grått og grått, stiger en tynn røyksøyle opp. De har ikke noe sprakende og livlig bål de heller, to bittesmå mennesker i miniatyr langt der borte. De er kun synlig via kameraets telelinse og selv da er de mye mindre enn legomenn. De er mindre enn sukkermaur og bladlus og i dette tåkelandskapet som umerkelig har blitt til natt ligner de en gåte.

Nå i ettertid tenker jeg at de ligner et bilde i en eventyrbok som ikke er min. En avrevet side av en fortelling som blandet seg med verden og ble til virkelighet, på andre siden av vannet, i en annen fortelling enn denne.

” De er mindre enn sukkermaur og bladlus og i dette tåkelandskapet som umerkelig har blitt til natt ligner de en gåte. Nå i ettertid tenker jeg at de ligner et bilde i en eventyrbok som ikke er min. En avrevet side av en fortelling som blandet seg med verden og ble til virkelighet, på andre siden av vannet, i en annen fortelling enn denne. ”

Røyken stiger rett opp. Klokka er halv to og vi tror den er ti. Så lang tid tar det å gå seg vill og krysse to elver og lage bål og sette opp telt, og så kort er opplevelsen når øyeblikket tar all oppmerksomheten. Man kan si mye om naturen, men kjedelig er den ikke. Og er det ikke da, når tida ikke lenger er tid og telefonen er av og man er for opptatt av alt som er rundt en til å huske å tenke på noe annet – er det da først man egentlig er tilstede? Der man er? Er det da man er menneske, fullt og helt? Er det da man er natur? Ånd, virkelighet? Noe mer enn alle tankene om hva man tror man er, noe mer enn alt som hele tiden skygger eller blender og bare peker tilbake på en selv.

Vi sovner i teltet og senere på natta våkner jeg og alt er like grått der ute. Elva suser og jeg drømmer ingenting. Og når jeg våkner igjen er det morgen og det er fortsatt ingen vits å stå opp i alt dette grå så jeg sover litt til. Og så, så ser jeg ut. Og der ligger dagen som en gave.

Dager fins i alle farger, også grå… men SÅ!

Og for en gave! De ville fjellene rundt Storvatnet. De slår himmelen i bakken, en lett match, og sola står på skrå og overøser dem med komplimenter og alt er blått og grønt og hvitt og skinnende lyst, som om noen har revet bort et gammelt vadmelsteppe og avdekket verdens største skatt. Tada! Værsågod, her har du for alt ditt mismot og alt ditt strev, lille menneske.

Og der står skoene i teltåpningen og alt er tilgitt og alt er glemt, og vi lager kaffe og tar liggeunderlagene ut i lyngen og dagen bare begynner og begynner og begynner.

” Og der står skoene i teltåpningen og alt er tilgitt og alt er glemt, og vi lager kaffe og tar liggeunderlagene ut i lyngen og dagen bare begynner og begynner og begynner. ”

Og slik fortsetter den, en eneste lang rekke av begynnelser og solskinn og tid som ikke fins, slik bare sommeren kan fortsette og fortsette uten aldri å være for mye.

Vi spiser, vi prater, vi leser, vi drikker kaffe og vi henger rundt, har ingen planer om å gå noensteder og ingen ambisjoner om å utrette noesomhelst, og så bader vi i det iskalde vannet som er glitter og speil og medisin mot alt.

Kaffekaffekaffe

Etterpå går vi litt allikevel, følger etter en liten fugl og hilser på trær og sitter i gresset og ser ut over havet, mister solbrillene, finner dem igjen og har ingen behov for å skrive hjem.

Noen menn med fiskestang går forbi, vi ser på hvordan de setter seg til nede ved vannet der borte eller forsvinner langs vannkanten og inn i Storvatnets store, skyggefulle rike. Hvorfor er det bare menn som fisker? Vi har ingen svar, og heller ingen fiskestang. Finn tre feil. Verden er full av ting vi skal gjøre noe med. Bare ikke akkurat nå, akkurat nå skal vi bare fortsette å sitte her å sluke dagdrømmer og drømmedager i store jafs, og dessuten en stor porsjon havregrøt til kvelds.

Treet og mennesket.

Og i morgen må vi på jobb så ikveld skal vi dra hjem, men når kvelden kommer er dagen ennå ikke ferdig pakket opp, sola skinner og skinner og skinner og når alt kommer til alt er det ingen vits å dra noe sted nå heller. Så da blir vi bare, vel vitende om at vi må stå opp klokka halv seks for å krysse to elver og kjøre i en time før den andre dagen kan begynne, den med krav og forpliktelser og Ting Som Må Gjøres Før Det Er For Sent. Men hva er vel 05.30 mot en kveld som denne? En trøttedag mot en hel sommer? Vi spiser og prater og henger rundt og etterpå sover vi og om natta våkner jeg og ser sola komme frem igjen fra sin avstikker bak Tromtind, den skinner inn i teltet og elva suser og før jeg sovner igjen tenker jeg på at jeg elsker naturen.

* Vi vet kor vi bor

06:44

Følg bloggen

1 Comment

  1. Kjerstin

    For noen ord
    For noen bilder
    For en naTUR
    For noen gleder
    For en lyst

    til å bli med
    til selv å legge ut

    Takk

    Reply

Submit a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

%d bloggers like this: