Det er sommer herfra til himmelen, og jeg sikter mot Snyfjellet.

Egentlig går turen til Skittenelv, og turen er en hyttetur. Det finnes en bil og en sjåfør, poser med mat og vei nesten helt frem. Hengekøyer og bål rett utfor den blåmalte hyttedøra, maks avslapning og kurong eller kortspill til kvelds. Det er forlokkende, men ikke nok. Jeg vil opp, og jeg vil langt. Jeg ser på kartet. Fra Tønsvika kan jeg gå over Snyfjellet og ned til Skittenelv, og få skyss hjem igjen dagen etter. Yess. Hyttetur vs telt på fjellet: 0-1.

Turen fra Tønsvika opp til Snyfjellet er en av årets Ti på topp-turer, og den er godt merket og imponerende tilrettelagt over myrene – det er splitter nye røde T-merker og en autostrada av planker og til og med trapper (!) over de mest ufremkommelige partiene. Sekken min og jeg er takknemlig og imponert. For et land vi bor i! Jeg tenker på alle som har brukt fritida si på å bygge denne veien bare for at folk lettere skal kunne komme seg ut på tur. Og kveldssola skinner sterkt og verden er full av godhet. Og sauer, og småfugler, og en sti som er lang og god og gå på.

Turen starter i Tønsvika. Sol og sommerlyng! <3

Midnattssola disker opp med et fantastisk lys.

Det er uhorvelig masse mygg. Jeg har ikke vært plaget av dem på turen i det hele tatt og egentlig stikker de ikke så voldsomt nå heller (dette er veldig rart, mygg pleier elske meg), men de er ekstremt mange og ekstremt plagsomme. Så jeg setter verdensrekord i å sette opp telt (her kjemper jeg kun mot meg selv og vinner dermed hver gang – Snyfjelletrekorden tikker inn på seks minutter), og så flykter jeg inn i innerteltet med alt stæsjet jeg behøver. Inne der hvor mygga ikke når meg skifter jeg fra shorts til turbukse, finner frem brenneren og gassen og fyrstikkene og kaffekjelen, fyller sistnevnte med vann og snører hetta på fleecejakken rundt fjeset, før jeg drister meg ut igjen i myggens rike for å koke vann til middag.

Morgenen kommer med mere sommer og jeg drikker kokekaffe i teltåpningen og lager omelett med potet og bacon til frokost og aner ikke hva klokka er. Etterpå pakker jeg ned teltet og begir meg på veien ned mot Skittenelv

Etter bare en veldig kort stund kommer jeg til et vann og Den Perfekte Teltplassen, i en liten dal bak Johanfjellet. Ha, ha. Ja, ja. Jeg hiver av meg sekken og vrenger av meg alle klærne og bader naken i akkurat passe kaldt fjellvann, og så spankulerer jeg rundt og tørker i sola etterpå og kjenner på den helt spesielle og ganske rare friheten man føler når man henger rundt i naturen helt uten klær og helt uten folk. En slags… vågal galskap? Uten buffer. Som om det blir lettere å huske at man selv bare er et stykke natur. En glede uten mellomlag.

Ein snill natt på fjellet.

Veien ned mot Skittenelv er bare litt kortere enn veien opp fra Tønsvika, og skiløypa jeg pleier gå i når det er påske er kratt og myr og kjempehøyt gress når det er sommer. Men Rundhaugen er der og Helgahaugen er der og det hemmelige kantarellstedet er der, og på hytta er det bål og hengekøyer og vei nesten helt frem til bilen, og jeg får servert iskald øl og merker ikke hvor sliten jeg er før dagen etterpå.

Hilleberg Allak 2, eg elskar deg!